NULLPUNKT GENESIS

Hva om skapelsen aldri fant sted? Dette er ikke en fornektelse av selve eksistensen. Det er snarere en avvisning av den mest bekvemme illusjonen: forestillingen om at virkeligheten er gitt, fullendt og garantert av noe utenfor oss selv. Den nullte skapelse begynner der de klassiske filosofiene forstummer — i det øyeblikket ansvaret blir uutholdelig. Denne visjonære metafysiske romanen utspiller seg innenfor paradigmet til neo-essensiell integralisme, en filosofisk tilnærming som integrerer og beveger seg bortenfor etablerte tankesystemer. Den anerkjenner Platons søken etter transcendent sannhet, Aristoteles' teleologi, den moralske arkitekturen i religiøs metafysikk, Descartes’ rasjonelle visshet, Kants grenser for persepsjon, Hegels historiske dynamikk, Nietzsches forkastelse av autoriteter og Heideggers spørsmål om Væren. Men den nekter å akseptere den siste fluktruten de alle lar stå åpen: muligheten for å plassere ansvaret utenfor mennesket selv. I Den nullte skapelse blir ikke virkeligheten til gjennom vilje eller plan, men gjennom tilstand. — Skapelsen er ingen handling. — Det er en faseovergang. Når frykten stabiliserer seg, blir verden til frykt. Der kontroll foretrekkes, vil materien følge kontrollen. Når ansvaret eksternaliseres, speiler virkeligheten forlattheten. — Arkitekten er ikke et vesen. — Det er øyeblikket da bevegelsen opphører. Dette er ikke en trøstende filosofi. Den tilbyr ingen forløsning uten offer, og ingen fremtid uten deltakelse. Den spør ikke: «Hva er sant?» Den spør derimot: «I hvilken tilstand velger vi å eksistere?» Hvis virkeligheten ikke er gitt oss på forhånd, vil ingenting ytre kunne frelse oss. Det finnes ingen vitner. Bare deltakere.